Heimferd

Med natten stilner og slaget hen
Og marken blir øde og tom
Sett bort I fra hauger av falne menn
Og ravner som flyr derom
Den skjærende lyd av de sårades skrik
Den blodige, søtlige stanken av lik
Fyller luften, etter alt som forkom
Han står og ser over døende land
Når månen kommer frem;
Husker kone og barn, og nå skjenker han
Ingen tanke til annet enn dem
Det blåser en stille vind mellom trærne
Bærer lyden av seiershorn I det fjerne;
Nå kan han til slutt vende hjem