Stjernelause dogn

Det e ondt å være våken i de stjerneløse døgn
Det e time for erkjennelse av
Sannhet og av løgn
Det e ingen som kan komme det
E ingen som kan se
Det e du og du aleina som
Ska enda lenger ned
Det e time for ei messe
Over svake øyeblikk
Det e lyd av stort orkester
Men ikkje av musikk
Det du høre e det
Ropet som va innestengt et sted
Fra det du aldri kommer over det
Som bare tar dæ ned
Og du får ikkje forsvarer og
Du får ikkje forlik
Du e nådeløs som dommer
Over dine egne svik
Og du dømmes evig uro
Og umulig rastløshet
Sånn at du og du aleina
Kommer enda lenger ned
Over djupet heng ei klokke
Den kan ligne på et skall
Men den går og går
I mørket uten visera og tall
Uforstyrrelig I mørket uten følge uten stans
Gjennom tima og sekunder
Som om djupet ikkje fanns
Og den har ikkje nå hjerte
Men du høre hjerteslag
Der den banke sæ igjennom
Rolig videre mot dag
I begynnelsen va dagen
Og en åpen horisont
La det nu bli lys igjen
Sjøl om det gjør ondt