Cimabue
Jens Bjørneboe
Så drev de naglene gjennom kjøttet
Som skalv og sitret, knyttet seg og klang
Av jern mot kobber, reiste seg og sang
De slo, men tonen sank til den forødte
Seg taust i treet
De la sten til støtte ved foten
Og en siste moden gang
Bar treet frukt, det bar
Og frukten hang, uendelig forløst
Hang den og møtte
Seg selv, befridd og fullbrakt og velsignet
I frøet, fruktens frukt og hjerte
Se, en meter over dem hang den og lignet
Et menneske som spikret til et
Tre har senket hodet og som oppgir ånden
Mens naglen lyser som en sol i hånden